Tid ære for Gud

På toppen av Grønland troner en bygning ulik alle andre. Solen har valgt å bli hjemme. Himmelen er grå og det føles ut som at skyene snart skal grine fra seg gårsdagens sorger. Med et majestetisk ytre og vegger dekket av blå flis, trekkes blikket raskt opp fra den grå asfaltgaten. Med sine to store tårn, ser det nesten ut som at bygget strekker sine egne armer opp mot himmelen, for å stoppe det kommende regnet. Hver flis er plassert med presisjon og den storslåtte moskeens håndverk gjør inntrykk.

Muslimer over hele verden skal snart sette av 30 dager til bønn, faste og felleskap. Gud skal være i sentrum, både i tanke og i gjerning. Mennesker som sliter med avhengighet kan bruke måneden til å vende blikket mot Gud for å endre livsstil. Andre bruker måneden til renselse og økt fokus på det som Gud har gitt.

Ut fra den ene inngangsdøren kommer en ung mann med en sekk over skulderen. Han ser seg til høyre og venstre, før han fort går videre. Vil han prøve å ikke bli sett?

I samme øyeblikk passerer et matbud og en syklende familie på fire. Fra sentrum kommer det en bil med uniformert politi, som svinger inn på andre siden av gaten til Oslo fengsel. Kanskje har de hentet en ny beboer?

Klokken har for noen få minutter siden passert tre på ettermiddagen.

I det pulserende bylivet utenfor moskeen kommer det en voksen mann i svart genser og en svart boblejakke bortover gaten.

Han ser alvorlig ut, men det kommer raskt frem et kort lite smil når vi ser hverandre og hilser med et godt håndtrykk. Yasirs øyne er vennlige og han åpner opp døren til moskeen og går inn.

Den lille inngangsdøren, like stor som en vanlig ytterdør, fører inn til en liten gang. I gangen lukter det klor og ekkoet som runger i overetasjen, kan minne om lyder fra en svømmehall. Stemmene over er innestengte, men det kan høres på stemmene at det er liv og glede.

Han stopper innenfor inngangsdøren ved en oppslagstavle hvor det henger oversikt over bønnetider, sosiale sammenkomster og ikke minst en liten oversikt over årets ramadan-tider. Han begynner å forklare de ulike forskjellene på bønner og fastebetegnelser.

Han forteller om at Allah gir ekstra «blessings» under ramadan. Muslimenes hellige bok (Koranen) ble under Ramadan åpenbart for Muhammed. Allahs velsignelser er derfor større under fastetiden enn ellers i året.

 Når han forteller om fasten, går det flere mennesker forbi. Alle er menn, og de fleste er godt voksne. De hilser hverandre med hilsener og håndtrykk. Hva det betyr er ikke lett å forstå, men følelsen hilsenene gir er ro og vennlighet. De skal alle til ukens fredagsbønn.

Endringens tid

Både skoler og arbeidsplasser skal den neste tiden se en endring. Flere av deres klassekamerater og kollegaer skal ikke lenger spise eller drikke i løpet av dagen. Yasir er tydelig på at det er utfordrende å faste på jobb, men at det likevel skal utføres like godt arbeid som i andre måneder.

- Det å faste skal ikke være en unnskyldning for å gjøre en dårlig jobb. Det handler om gjensidig respekt. Skal jobben respektere at du faster, må du respektere at jobben krever de samme resultatene.

Selv har han hatt opplevelser av å faktisk jobbe bedre under fasten. Når han jobbet som telefonselger solgte han mer under ramadan enn vanlig. Han brukte ikke tid på småpauser, lunsj eller andre distraksjoner.

- Jeg ble utrolig effektiv. Jeg husker sjefen sa til meg: «Yasir, kan ikke du bare faste for alltid?», sier han og ler godt.

Gir det gode videre

Han er selv en tydelig troende. Fra oppveksten har han tatt med seg bønnen og felleskapet som troen gir. I dag er det hans tur til å gi det til sine egne barn. Han er oppvokst i Norge med foreldre fra Pakistan. I oppveksten var ikke samfunnet rundt så nysgjerrige på tro og faste som de er i dag. Synet hans er todelt når det gjelder om det er en fordelaktig situasjon.

På den ene siden opplevde han å få være i fred. Det var ikke mange som hatet eller mislikte han tydelig. Han gikk til fredagsbønn og han fastet når han skulle.

I dag er realiteten en annen. På sosiale medier kan de som hater muslimer samles og føle tilhørighet. Sammen kan de ytre misnøye og gjøre unge troendes virkelighet hardere. De unge møter et samfunn som åpner opp armene for nye kulturer, men også grupper som ikke gjør det.

- Jeg opplever likevel at det er mange unge muslimer som er stolte og tydelige i hva de ønsker å basere livet sitt på. Det er fint å se!

Fastetiden skal snart begynne. Selv gleder han seg til å sette av tid til Gud, familie og felleskap. Barn kan ikke faste før de er i puberteten. Datteren hans har likevel veldig lyst. Avtalen er at hun kan faste de to siste timene før de skal bryte fasten hver dag (iftar). Å bryte fasten etter 30 dager og å feire Id er også en ting å se frem til.

Over høyttaleranlegget begynner det plutselig å runge en stødig mannsstemme. Han synger ut noen ord og melodier. Det er tid for bønn.

Yasir går opp trappene. Tar av seg skoene, og går opp en etasjen til. Med ett åpenbares et stort rom. De varme iranske teppene skaper et behagelig grunnlag for føttene. Den store tyrkiske lysekronen skinner sin varme glans ut i rommet. De flislagte veggene spiller opp til dans med alle sine farger og mønstre. Likevel er det ro i rommet.

Brorskapet er samlet for å lovprise Gud. Imamen steller seg fremst med et lite lilla teppe på bakken. Sammen står de andre på en lang rekke bak. Skulder til skulder står de, unge som gamle, for å vise solidaritet.

Ved å stå skulder til skulder gis det ingen rom til onde krefter. Satan må vike. Nå er det Guds tur. Sammen står de til ære for Gud og hverandre. Flere av de mange i forsamlingen har luer på hodet. De skal være rene for Gud og vise han respekt.

I en norsk kirke ville dette hatt motsatt effekt. Det er tydelig at skikkene er annerledes, men at følelsen av Gud er den samme.

Bønnen er i gang. Imamen synger ut lovprisning og menigheten følger med. De bøyer ryggene, for så å gå ned på kne. De planter pannen mot teppet og følger Imamen i sang og lovprisning. Dette gjør de gang på gang. Rommet fylles med en enorm ro før bønnen plutselig er ferdig. Imamen sier sine siste ord og med ett går de fra å stå skulder til skulder og inn i en klynge. De hilser alle på hverandre. De smiler og ler. Det er tydelig at de føler seg glade og muligens renset.

Etter å ha hilst på de flest får Yasir en god klem av Imamen. Det er like før Imamen bærer han opp med sitt gode grep rundt ryggen.

Noen setter seg ned for å be, noen går inn for å ta seg en kopp te, andre går for å hente skoene sine. De har vært til stede. Nå er det på ny å gå ut i verden for å spre godheten de selv har erfart.

God Ramadan.