Verden bak Kunsthøgskolens stengte dører

På øvre Grünerløkka ligger Kunsthøyskolen i Oslo (KHiO) i lokaler som tidligere var Seilduksfabrikken. Vannet fra fossen utenfor industribyggene strømmer raskt og tykt nedover Akerselva etter gårdagens heftige nedbør.

Ved hovedinngangen står en svartkledd, høy kvinne med blondt hår hengende på skuldrene og tynne, gyllne briller. Hun virker varsom, men imøtekommende. Dette semesteret fullfører Camilla en masterutdanning i billedkunst ved KHiO. De siste ukene har hun fått tilgang til arbeidsrommene på campus til tross for at skolen holder stengt under koronakrisen. Nå jobber hun målrettet mot avgangseksamen sin.

Bak dørene

Camilla viser vei gjennom de utallige ganger, låste dører og trappeoppganger. Det er tomt i lokalene. De fleste studentene jobber fortsatt hjemmefra. Hun går inn i etasjen der masterstudentene i kunstfag har arbeidsrom. Det er som å gå inn i et stort og rotete kunstkollektiv. Her ligger ulike typer kunstverk og utstyr, et sofahjørne og et lite kjøkken. Camilla åpner den ene døren og går inn i et stort, firkantet rom. Det er høyt under taket og to store vinduer med utsikt mot Steenstrups gate på Grünerløkka.

– Dette er arbeidsrommet mitt. Jeg deler den med én annen student, sier Camilla og setter seg i en liten og slitt sofa. Deretter tar hun frem en barbar Mac og setter på en avslappende instrumentalmusikk.

– Jeg liker å ha musikk på i studioet, for å skape riktig stemning i rommet, forteller hun.

Det er mange interessante og merkelige gjenstander på det overfylte arbeidsrommet. Alt fra leireformer, metallstenger, treplater, tørket blomster og frukt, til byggeutstyr, tannlegelampe og plasstau. Etter en liten omvisning går hun til arbeidsbordet og viser frem sine pågående kunstverker.

– Masterprosjektet mitt handler i praksis om å kombinere ulike materialer som keramikk, proxy, silikon, plastikk og stål. Jeg setter ulike deler sammen for å skape et forhold mellom organiske og uorganiske materier, forklarer Camilla.

Grunnideen er å stille eksistensielle spørsmål om hvordan menneskekroppen strekkes til det kunstige, som et symbol på å etterlengte det udødelige. Camilla gir noen eksempler:

– Mange bruker akryl for å forlenge neglene. Det blir som en forlengelse av kroppen. Vi vasker også bort de naturlige oljene i ansiktet for å erstatte de med kunstige oljer og sminke. Og vi bruker App-er og elektroniske enheter for å utvide den mentale kapasiteten vår, sier hun.

Hun tar opp et selvlagd kroppsbein i keramikk og silikon. På midten blir de to delene holdt sammen med jerndeler. Fordi Camilla bruker så mange ulike materier som må bearbeides, er hun avhengig av hele fire ulike verksteder på skolen. Dessuten er bearbeidelsen av noen av disse materiene en tidskrevende prosess som kan ta opp til flere måneder. Hun beskriver kunstskapelsen som en kontinuerlig prosess: Det er vanskelig å si når noe starter og når noe ender.

Kreativ brems

De første ukene etter koronaviruset brøt ut, hadde ikke Camilla tilgang til skolen. Hun syns det var krevende å være produktiv i hjemmet, særlig uten tilgang på verkstedene.

– Jeg klarer ikke å skille kunsten og kunstneren fra hverandre. Står den ene stille, vil den andre også gjøre det. For meg var det vanskelig nok å tilpasse seg den nye situasjonen under koronakrisen, jeg hadde ikke overskudd til å være kreativ i tillegg, sier hun.

En sentral del av studietilbudet til KHiO er at studentene får være en del av et kunstnerisk felleskap og miljø. De kreative prosessene kan skje individuelt, eller komme som et resultat av diskusjoner, tilbakemeldinger og samhandling mellom studentene.

– Jeg mistet kontakten med skolekameratene, noe jeg mener er noe av de mest vesentlige aspektene ved denne utdannelsen. Det er godt å være tilbake på studiestedet, selv om det er overvåkning og en del restriksjoner knyttet til smittevern, sier Camilla.

Restriksjonene

Det er ikke lett å komme seg inn på KHiO om dagen. For å unngå spredning av koronavirus, er skolebygget kun tilgjengelig for et utvalg av studenter som er helt avhengige av utstyret på lærestedet for å kunne fullføre semesteret. Hver gang Camilla skal inn i lærestedet må hun gjennom en koronakontroll ved inngang og utgang.

Først må hun innom sikkerhetskontrollen. Hun møter den smilende vakt i uniform som sitter bak en hengende, gjennomsiktig glassvegg. Ved siden av han er et lite bord med smittevernutstyr. Her er det gummihansker, ulike typer antibac og smittevernsmasker. Deretter må Camilla videre til resepsjonisten. Hun må bekrefte hvor lenge hun skal oppholde seg på campus, og hvilket rom hun skal bruke. Det tærer på den kreative prosessen, men det er fortsatt mye bedre enn å være hjemme.

Hyller høyskolen

For å fullføre det omfattende masterprosjektene, er studentene avhengige av ressursene de får på studiestedet. Siste semesteret på studiet organiserer Kunstakademiet en offentlig utstilling der studentene får presentere arbeidet sitt, men arrangementet ble først avlyst etter koronautbruddet. Etter mye usikkerhet rundt utstillingen, har masterstudentene nå fått beskjed at denne har blitt utsatt til etter sommeren. Det vil bli holdt i Kunstnerens hus slik opprinnelig planlagt. Camilla skryter av fakultetets håndtering av situasjonen.

– Jeg stoler hundre prosent på at de har jobbet maksimalt for å få oss tilbake på skolen, og jeg setter pris på at vi skal ha avskjedsutstilling likevel. Det er ikke bare utstillingen som er viktig, men hele avskjedsritualet som kommer med, sier hun synlig rørt.

Spennende verksteder

Camilla går gjennom de mange og ulike verkstedene ved KHiO. Det er få høyskoler i verden som har en så bred variasjon av eksperimentelle og tradisjonelle materialer og utstyr. Her er alt kreative studenter kan drømme om, og det er spennende å se de ulike figurer, møbler og skulpturer som studentene har laget. Etter å ha gått gjennom smien, metall-, og grovverkstedet, går hun inn i keramikkrommet.

– Dette er mitt favorittverksted. Jeg må viser deg ovnen, det er en av de største i Norge trur jeg. Man kan lage nesten hva som helst her, forteller hun spent.

Camilla er som en fisk i vannet når hun går fra verksted til verksted. Hun forteller om de ulike maskinene og verktøy med lidenskap i stemmen, og skryter av KHiO for den utviklingsmuligheten den gir sine studenter.

– Prosjektet mitt hadde ikke vært mulig uten tilgang til disse verkstedene. Det er en unik mulighet å kunne gå på denne skolen, og det vil bli svært annerledes og mye vanskeligere å skape kunst når jeg ikke har tilgang til lokalene lenger.

Været har tatt en brå vending. Tykke, mørkegråe skyer legger seg tungt over byen. Det skal nok regne igjen snart. Bråket fra fossen overdøver salsamusikken fra de store høyttalerne utenfor høyskolen, der en stor gruppe med veltrente og lettkledde mennesker øver på dansetrinnene i vårsolen. Selv om de følger smittevernreglene og holder en meters avstand fra hverandre, går beina godt synkronisert og stødig med takten.

Det er ikke bare dansestudentene som tar igjen det tapte arbeidet på en lørdag ettermiddag, Camilla skal selv tilbake til arbeidsrommet. Hun har allerede mistet ett par måneder med produktivitet, og det er tross alt bare ett par uker igjen til eksamen og mange kunstverk som skal fullføres før den tid.