Krigen om Fyrlyset

Geir Gustavsen, daglig leder for Frelsesarmeens tiltak i Urtegata, forteller at det vanligvis står gjester utenfor Urtegata 16a og venter på at Fyrlyset skal åpne klokka ni.

– Her er det ikke noe medlemskap, det er ingen registrering, ingen henvisning, og alt er gratis, forteller Gustavsen.

Alle er velkomne, også de som er ruspåvirket. På denne måten håper Fyrlyset å starte en endringsprosess hos gjestene sine. Målet er å gjøre livet bedre og mer verdig for rusavhengige.

Ikke Frelsesarmeens ansvar

– Jeg synes mange aktører er raske til å peke på at Frelsesarmeen alene må løse utfordringene. Det er ikke vi enige i. Vi mener at det er et samfunnsproblem.

Gustavsen understreker at det er flere grunner til ansamlingene mennesker utenfor lokalene deres. At Frelsesarmeen tar bort tilbudene i Urtegata, eller flytter dem til et annet sted, vil ikke få menneskene til å forsvinne.

Samtidig er han enig i at det er uheldig at et tilbud for mennesker i aktiv rus ligger i et tettbygd bomiljø. Derfor har Frelsesarmeen to ansatte utenfor Fyrlyset i hele åpningstiden. De arbeider med å dempe konflikter, stabilisere og prate med gjestene.

– Vi sier hei når de kommer og ønsker de en fin dag når de drar. Vi er her for å dempe konflikter, og ringe politiet om det er nødvendig. Vi prater med gjestene og svarer på spørsmål, noen ganger henviser vi dem videre til andre tilbud som passer for dem, forteller Caroline F. Seipæjærvi.

Tilbudet på Grønland er ikke nytt, i år har Fyrlyset vært i Urtegata i hundre og tretti år.

– Fyrlyset, det tilbudet som flest kjenner til, har vært her siden 1894. Så det er noe som historisk hører til her på Grønland, sier Gustavsen.

Likevel sier han at Frelsesarmeen er villig til å flytte Fyrlyset. Men da trenger de et lokale som er egnet til samme bruk som Urtegata 16. Han er redd at det ikke er en langsiktig løsning å flytte Fyrlyset, og at noen av de som ønsker tilbudet et annet sted baserer seg på en «not in my backyard»-holdning. Det løser seg ikke nødvendigvis med et nytt lokale.

– De fleste nordmenn ønsker at vi som samfunn skal ta godt vare på de som sliter med rus. De ønsker at rusavhengige skal få verdige og gode tjenester, men ingen ønsker det i sitt nabolag. Det vil også være en utfordring nesten uansett hvor vi flytter.

Fyrlysets hjemsted

Opp gjennom årene har flere uttalt seg om Fyrlyset. Urtegata og området rundt er tett bebygget. Det bor familier og ligger en barnehage rett i nærheten. Det synes Gustavsen er uheldig, men forklarer at Frelsesarmeens tilstedeværelse på Grønland ikke er noe nytt.

– Akkurat her har vi drevet rusomsorg i ulike format siden 1894, lenge før det ble etablert barnehage og det bomiljøet som vi ser her i dag. Vi opplever at Frelsesarmeens rusomsorg hører til på Grønland.

Gustavsen presiserer at han opplever store deler av lokalbefolkningen på Grønland som både rause og forståelsesfulle, til tross for den langvarige diskusjonen som har pågått i bydelen.

– Majoriteten, sånn som vi oppfatter det, har forståelse for at dette er en del av byens borgere. De må få lov til å oppholde seg der de ønsker.

Mot krigen mot narkotika

Arild Knutsen har selv vært en del av rusmiljøet i Oslo. Han slet med avhengighet i flere år. I dag bruker han sine erfaringer til å kjempe for rusreform og verdige tilbud for rusavhengige som leder i den ideelle organisasjonen FHN (Foreningen for Human Narkotikapolitikk).

– Vi driver en kamp mot krigen mot narkotika, som i praksis er en krig mot mennesker. Det gjør at de mister sine rettigheter og faller utenfor resten av samfunnet, forklarer Knutsen.

Han er enig med Gustavsen, det er et offentlig ansvar å fange opp dem som har ramlet utenfor.

– Det er ikke Fyrlyset sin skyld at det er utfordringer i gatene. Det er en offentlig oppgave å gjøre noe med slike problemer. Vi kan ikke bare flytte lavterskeltiltak vekk fra der brukerne er.

Knutsen ser stor verdi i et tilbud som Fyrlyset. Der er alle velkomne, også de som ikke er bosatt i Oslo og derfor ikke kan benytte seg av Oslos kommunale tilbud. Flere rusavhengige føler seg som en uønsket del av samfunnet, de trenger også steder å være.

– Det er en og annen som lager skrik og skrål, og det er fælt for alle. De som bor der og de som går der for å benytte seg av et livsviktig tiltak.

– Når det oppstår utfordringer uavhengig av hvor det er, også utenfor et lavterskeltiltak, så er det politi og myndigheter sitt ansvar. De må sikre at områder i byen ikke oppleves som ubehagelige for andre, avslutter han.